Jeg er og har nok alltid vært en litt drømmende person. Fra jeg var liten jente observerte jeg hus, særlig gamle hus og undret meg over hvem som bodde der, hvordan det så ut inne, hva de spiste… Jeg lagde meg mang en historie kan jeg love der jeg enten observerte gjennom bilvindu på turer og ferier, eller syklet og gikk i vår hjembygd.

Jeg lot meg alltid begeistre når duften lå som et teppe fra vært et hus i hjembygda Bø i Telemark, duft av kjøttkaker, fiskekaker, knakkpølser, lapskaus, søndagssteken, nystekte vafler,fersk suppe… og tro meg, jeg hadde nese for å gjenkjenne og vite fra hvilket hus den enkelte duft kom fra. Selv midtvinters der duftene blandet seg med vedfyring og jeg gledet meg til å bli ropt inn til middag med iskalde rosenrøde kinnn, og kriblende glede.

Et tildelig minne jeg har er at min kjære bestemor tok meg med til en liten rød stue for å besøke en eldre kar. Hun besøkte ofte de både eldre og kanskje litt ensomme. Inne i kjøkkenet satt vi og jeg observerte mens de voksne pratet. Han spiste formiddagsmat, og det var da jeg sperret øynene opp, for som pålegg skjerte han tykke skiver lungemos, og nå kommer overraskelsen for meg, for lungemos var noe jeg var kjent med både smeltet og i skiver, jeg elsket og elsker det. Det som overrasket var at han strødde masse sukker på. I tilegg gjorde han som alle andre eldre menn, helte varm kaffe fra den blomstrete gule koppen over på skåla og slurpet den i seg. Jeg måtte bare prøve denne kombinasjonen, og det fikk jeg, for plutselig så han på meg med et smil og spurte, vil du smake ein beta.? Det var faktisk godt, selv om det ikke ble noen tradisjon for min del.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Akkurat nå sitter jeg og blar i Mina Thiis sine kokebøker, mat , kaker og deserterer mine besteforeldre og foreldre er vokst opp med, ja delvis jeg også. Mat er alltid med meg, tanker om hva folk spiste der jeg fortsatt lar meg drømme og undre meg når jeg ser både bebodde og gamle ensomme hus❤️